Daniel Sæther (kontratenor). *Vegard Lund (lutt, teorbe). **Caroline Eidsten Dahl (blokkfløyte). ***Lynetta Taylor Hansen (fløyte). ****Henrikke G Rynning (viola da gamba). *****Brigitte Volan Håvik (harpe). ******Marianne Svenning (obo). *******Ida Bryhn (bratsj). ********Anne Stine Dahl (cello). *********Lars Henrik Johansen (cembalo). **********Anders Eidsten Dahl (orgel)
Lawo Classics LWC1204 (68 minutter)
De fire andre verkene er av mer eller mindre kirkelig karakter. To er av noen av Norges fremste komponister i siste del av 1900-tallet – Conrad Baden (1908-89) og Egil Hovland (1924-2013) – de andre av Kjell Mørk Karlsen (f. 1947). Badens Hymnus (1966) bygger på den latinske hymnen Vexilla regis, og er akkompagnert av nok en trio, fløyte, obo og bratsj, der de høye blåserne står i fin kontrast til den mannlige altstemmen og bratsjen. Skrevet av en som er kirkeorganist i tillegg til komponist, fremstår Hymnus som et av hans mer utfordrende verker og ikke som de menighetsvennlige stykkene han tidvis komponerte. Hymnus åpner med et omflakkende tolvtonetema som brukes i en relativt likefrem Schönberg-stil. Men Badens bruk av instrumentfarger og stadige fokusskifte mellom kantate og kammermusikk, gir verket en tiltrekkende teksturmessig glans som modererer den kantete melodikken.
Hovlands utgave av Magnificat fra 1963 kommer fra tyngdepunktet i hans flørt med tolvtone-metoden, men med en helt annen tilnærming og stemning enn den i Badens Hymnus. For det første er hymnen inndelt i ti korte satser (ingen overstiger 1:28 minutter i denne svært fine fremførelsen) mens Badens er i et enkelt enhetlig spenn. Den akkompagnerende duoen med fløyte og harpe kan virke mer velklingende (og altstemmen er formet for å trylle frem teksturer som ikke er ulik Debussys sonate for bratsj som han skrev sent i livet), men det er en alvorlighetsgrad her som understrekes av den fragmenterte strukturen.
Selv om Kjell Mørk Karlsen er en generasjon yngre, er hans tidlige Missa brevis nok et verk fra 1960-tallet – nærmere bestemt 1969. Det er, imidlertid, klart tonalt og hans instrumentering for stemme, blokkfløyte og orgel oppnår en renhet som er ganske tiltrekkende. De fem små satsene varer til sammen bare i åtte minutter i denne utsøkte tolkningen, mens han kantate My Soul Thirsts for God (2007) er med god margin platens lengste verk med sine 22:20 minutter. Den betydelige kantaten er skrevet for altstemme, cello og orgel og er også det mest utforskende av de seks verkene hva angår uttrykk, der den tonsetter den bibelske Salme 42, Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Selv om de tre utøverne klinger godt sammen, er det mange steder der stemmen synger alene eller hvor de to instrumentene høres hver for seg. Denne bevisstheten om tekstur forsterker den ekstatiske følelsen i teksten, og når orgelkomposisjonen byr på katarsisk renselse, fremstår celloen – et av komponistens favorittinstrumenter – som et følelsesmessig og musikalsk korrektiv som roer musikken ned til en tristere stemning.
Denne platen er først og fremst en presentasjon av Daniel Sæthers bemerkelsesverdige mannlige altstemme, og han fremstår like dyktig i de forskjellige stilartene som i sin takling av de tekniske utfordringene. Det akkompagnerende ensemblet byr på ulastelig støtte, og selv om det kan være ugreit å plukke ut en utøver fremfor en annen, føler jeg at jeg må fremheve Vegard Lund på teorbe og cellisten Anne Stine Dahl. Lawos lyd er perfekt.